Stereotypiinstituttet · Hafslund, Østfold, Norge

Fordommer som
personlig utviklingsstrategi

En utredning — med særlig vekt på NAV-optimalisering
Utgitt av: Stereotypiinstituttet Oppdragsgiver: Ingen Finansiering: Ikke relevant Versjon 1.0 · 2025
Kapittel 8

Den hevdvunne rett

Om tap av diskrimineringsprioritet og mulige rettsmidler

«Italienere ble forbigått uten varsel da pakistanerne ankom Norge på 1970-tallet.»

Dette er en sak om rettferdighet.

Pietro Cici ankom Norge i 1964. Han var mørk, fremmed, sydlending, katolsk, og gestikulerende på en måte som nordmenn fant unødvendig og til dels urovekkende. Han inntok umiddelbart sin naturlige posisjon som Norges mest mistenksomme innbygger. Denne posisjonen utøvde han sammenhengende, lojalt, og uten avbrudd i over ti år.

Ingen klagde. Ingen protesterte. Staten Norge foretok seg ingenting.

I henhold til norsk hevdslov av 1966, § 2, erverves rettigheter til fast eiendom etter 20 års sammenhengende bruk. Analogt prinsipp må antas å gjelde for samfunnsmessige posisjoner av tilsvarende karakter.

Cici var følgelig tre år unna å sikre sin posisjon juridisk da katastrofen inntraff.

Hendelsesforløpet

På midten av 1970-tallet ankom en betydelig gruppe pakistanske statsborgere til Norge. De var mørke. De var fremmede. De hadde en religion nordmenn fant ugjennomtrengelig og til dels urovekkende.

Den norske befolkningens oppmerksomhet — som er et begrenset gode — forskyvet seg umiddelbart og fullstendig.

Pietro Cici ble over natten europeisk. Ingen varslet ham. Ingen tilbød kompensasjon. Han ble ikke integrert i det norske samfunnet. Han ble bare forbigått.

Rettslig vurdering

Cici innrettet seg. Han gestikulerte. Han spiste annerledes. Han snakket med aksent han ikke ba om. Staten Norge mottok dette i ti år uten innsigelse.

Pakistanerne handlet ikke i ond tro. De ankom Norge av egne årsaker, uten kjennskap til Cicis etablerte posisjon. Subsidiært ansvar kan likevel ikke utelukkes.

Påstand

Pietro Cici gjeninnsettes som Norges offisielle fremmedste innbygger, med tilbakevirkende kraft fra 1975. Staten Norge pålegges å utstede et offentlig dokument som anerkjenner pionerarbeidet utført i perioden 1964–1975. Pakistanerne frifinnes for forsett, men pålegges en symbolsk anerkjennelse av at de tok noe som ikke var helt ledig.

Saksomkostninger dekkes av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, som burde ha regulert dette for lenge siden.